Reisen til Lunnvoll gård

I juli 2024 flyttet vi inn på småbruket vårt. Drømmen gikk endelig i oppfyllelse.

Småbruket Lunnvoll ligger på Jarstad i Vesterålen, midt mellom Sortland og Stokmarknes.

Småbruket består av et bolighus, bygget på midten av 1900-tallet, men totalrenovert i 2015. Her har vi også en fjøs med låveloft og et gammelt naust nede ved havet. Fra låveverandaen har vi utsikt mot Møysalen og Hinnøya.

Møysalen er det høyeste fjellet i Vesterålen, 1262 meter over havet. Fjellet ligger på Hinnøya, som er Norges største øy utenom Svalbard.

Inne i fjøsen har vi hønsehus, oppalsrom til plantene våre og etter hvert kommer det også et snekkerverksted til husbonden. Fjøsen rommer også de tre trønderkaninene til gårdsjenta.

Til småbruket hører rundt 35 mål innmark og 60 mål utmark.

Vi hadde lenge gått og ønsket oss vårt eget lille paradis. En plass med nærhet til havet, plass til bærtrær – og en fjøs der vi kunne ha plass til iallfall våre egne høner.

Men vi ønsket oss også noe mer.

Den vanlige hverdagen hadde etter hvert begynt å føles som en boks. Et A4-liv, der det på en måte var forventet at vi skulle passe inn i en ferdig oppskrift som noen andre hadde laget.

Kalenderen ble stadig fullere av avtaler, dagene gikk fortere og fortere, og hamsterhjulet ble vanskeligere å komme seg ut av.

Så småbruket ble vår stille protest mot dette.

En protest mot at livet nødvendigvis skal se ut på én bestemt måte. Mot at vi alltid skal rekke mer, ha mer og gjøre mer.

Vi ville ut av hamsterhjulet. Vi ville bruke mer av tiden vår på det vi tror mennesker egentlig er skapt for: å arbeide med kroppen og hendene, være ute i frisk luft, dyrke vår egen mat og ha noen dyr rundt oss.

Og kanskje aller mest ville vi ha tilbake følelsen av å bestemme litt mer selv hvordan dagene våre skulle se ut.

Vi heter Julie og Dan, eller husfrua og husbonden, som vi gjerne kaller oss her på Lunnvoll.

Vi er begge utdannet ingeniører og har faste fulltidsjobber som vi trives godt med. Så nei – dette er ikke historien om to som har sagt opp jobbene sine og flyttet til småbruket for å leve av jorda. Vi liker faktisk jobbene våre også, og ikke minst alle de flotte folkene vi jobber med og har rundt oss! 😊

Vi har heller ingen erfaring fra gårdsliv. Ingen av oss er oppvokst på gård, og vi hadde ikke med oss noen ferdig oppskrift på hvordan man driver et småbruk.

Men vi er begge oppvokst med en stor glede av naturen og alt den kan gi oss av opplevelser. Foreldrene våre tok oss med på skiturer, fjellturer og fisketurer – både i ferskvann og på havet. Vi tente bål i fjæra, var ute og brukte naturen – og potetopptaking var en fast høsttradisjon da vi vokste opp.

Kanskje var det nettopp der noen av frøene til Lunnvoll ble sådd.

Dette høres kanskje ut som ren gårdsidyll, noe det av og til føles som, ja. Men det er også mye hardt arbeid.

Hønene må ha stell hver dag. Det samme må kaninene. For at det skal bli grønnsaker til slutt, må plantene vannes og gjødsles, ha nok varme – men heller ikke for mye varme. Noen planter liker rett og slett ikke å ha det for varmt heller.

Det er også en prosess å lære seg hvilke grønnsaker og planter som liker seg her vi bor.

Vi bor et sted med mye vær og vind, og somrene våre er langt fra forutsigbare. Noen somre har vi sydenvarme i flere dager på rad, kanskje uker om vi er heldige. Mens andre somre bikker ikke temperaturen over 20 grader.

Så det handler ikke bare om å lære seg hvordan man dyrker en grønnsak. Vi må også finne ut hvilke grønnsaker og planter som faktisk trives akkurat her på Jarstad.

Noen ting trives overraskende godt. Andre får vi rett og slett ikke til – i hvert fall ikke ennå.

I dag er vi fem i familien, selv om det ikke lenger er alle som bor her. Vi har tre barn: Isak på 22 år, Elias på 19 år og Tuva på 13 år. Isak og Elias har flyttet ut, så nå er det bare vi tre musketerer som bor på Lunnvoll – sammen med Jack Russell-terrieren vår, Viggo, som er tre år.

Vi er altså ganske nye i dette. Vi lærer underveis, og mye av det vi gjør på Lunnvoll har vi lært oss fra bunnen av.

Vi har ingen ambisjon om å bli utlært.

Vi er nysgjerrige. Vi har lyst til å lære, forstå hvordan ting ble gjort før og finne ut hvordan vi kan gjøre ting på vår måte.

Én ting om gangen.

For oss betyr back to the roots mer enn å dyrke våre egne grønnsaker.

Det handler om å finne tilbake til gamle kunnskaper og tradisjoner. Ting som tidligere var en naturlig del av hverdagen, men som mange av oss ikke lenger kan eller trenger å gjøre selv.

Vi er nysgjerrige. Vi leser bøker om gamle tradisjoner, og spør den eldre generasjonen – mens vi enda har noen å spørre – hvordan man levde før i tiden, hvordan man løste ting og hvordan man fikk mest mulig ut av det man hadde.

Og vi opplever at mange er utrolig rause med å dele av kunnskapen sin. Det setter vi stor pris på.

Vi brenner for å ta vare på gamle tradisjoner, og synes det er utrolig givende å lære oss «nye» ting som egentlig er gamle, men som er på tur å gå i glemmeboken.

Vi syr, konserverer, hermetiserer og sylter. Vi røyker mat, støper lys, broderer, hesjer høy, hogger ved og høster fra naturen – blåbær, tyttebær, sopp, rognebær, multer, geitrams, granskudd og så videre. Vi lager blodmat, og etter hvert ønsker vi også å lære oss å slakte – og å bli flinke til å ta vare på så mange deler som mulig av et slakt.

Det er mye vi fortsatt ikke kan, og det er mye vi har lyst til å lære. Husbonden har lyst til å bli bedre på finsnekring, tredreiing, spikking og andre former for håndverk i tre. Strikking og hekling står på husfruas liste over ting som skal læres – en vakker dag.

Og slakting står også på listen over ting vi ønsker å lære oss.

Det er egentlig ganske mye som står på vent.

Én ting om gangen.

Og vi kommer nok aldri til å bli utlært. Det er heller ikke målet.

For oss er det selve reisen som er målet.

Å stadig lære noe nytt, ta vare på kunnskap som ellers kan gå tapt, prøve, feile og prøve igjen. Å forstå hvordan ting ble gjort før, og kanskje ta med oss det beste fra den kunnskapen inn i vår egen hverdag.

Vi har tro på at det beste for jorda – og for grønnsakene som skal dyrkes i den – er å bruke ressurser som finnes så nært oss som mulig.

Derfor bruker vi ikke kunstgjødsel i grønnsaksproduksjonen vår.

Det krever litt mer arbeid, men for oss er det verdt det.

Vi bruker tang fra havet, hønsegjødsel, kaningjødsel, hestemøkk og saueull. Vi lager brenneslevann, bruker gressklipp og rusk og rask som vi raker opp rundt omkring på gården. Og innimellom, etter en skogstur, hender det også at vi kommer hjem med en sekk full av litt «mat» til jorda.

Vi liker tanken på at ressursene rundt oss kan brukes flere ganger. At noe som for andre kanskje er avfall, kan være en ressurs for oss.

Det er litt mer jobb. Men det gir mening.

Vi ønsker å etterlate oss noe til de som kommer etter oss. Ikke bare det vi selv har fått, men forhåpentligvis noe som er enda litt bedre enn det vi overtok.

En jord som er godt tatt vare på. Kunnskap som ikke har gått tapt. Tradisjoner som fortsatt lever. Og en forståelse av at vi ikke trenger å bruke opp alt rundt oss for å ha det godt.

Det er bærekraft for oss.

Det er noe helt eget ved å spise mat man selv har dyrket frem fra et lite frø.

Å så. Vente. Vanne. Gjødsle. Luke. Vente litt til. Og så plutselig står man der med en gulrot, en potet eller en rødbete som man har fulgt helt fra starten.

Det gir en enorm tilfredsstillelse – og en helt annen respekt for maten vi spiser og tiden som ligger bak den.

Når man selv har brukt tid på å dyrke maten, blir det også vanskeligere å kaste den. Man begynner å se på ting på en litt annen måte.

Færre og færre ting havner i søppeldunken, fordi vi får øynene opp for at ting kan ha andre bruksområder.

Tomme rømmebeger blir planteetiketter eller plantebeger. Blikkbokser pyntes og får nytt liv som små blomsterpotter eller oppbevaringsbokser. Melkekartonger brukes til å dyrke gulrøtter, pastinakk og persillerot. Gamle aviser og stearinrester blir til opptenningsbriketter.

Matavfall går i komposten og blir til næringsrik jord til plantene våre. Syltetøyglass og andre glass tar vi vare på og bruker når vi lager gelé, syltetøy og annen mat.

Gamle gardiner, sengetøy og klær kan klippes opp og sys om til toalettmapper eller kostymer.

Dette er bare noen eksempler på hvordan vi prøver å leve etter en mer bærekraftig modell – bruke det vi har, ta vare på ressursene og kaste litt mindre.

Hønene var en del av drømmen helt fra starten.

Per i dag har vi 20 hvite Lohman-høner. De bor i en ombygd bås inne i fjøsen, og har en luke ut til luftegården sin på rundt 50 kvadratmeter.

Luken står åpen året rundt, med unntak av de aller kaldeste nettene på vinteren. Da lukker vi dem inne i fjøsen for natten.

Grunnen til at hønene ikke går fritt rundt på hele gården, er først og fremst sikkerheten. Vi har en Jack Russell som ikke er vokst opp med høner, og vi tar rett og slett ikke sjansen på å slippe ham løs sammen med dem.

I tillegg har vi ganske mye ørn, rev og andre rovdyr rundt oss som vi ønsker å skjerme hønene mot.

Drømmen hadde vært et flyttbart hønsehus, slik at hønene kunne fått enda mer plass og tilgang til nye områder. Kanskje det kommer etter hvert.

Men vi tror de har det ganske fint i hønsegården sin, selv om de ikke går heeeelt fritt. De har god plass, frisk luft og mulighet til å gå ut og inn som de vil.

Og selvfølgelig får de sin daglige dose mais – og grønnsaker som ikke har gått gjennom kvalitetskontrollen til husfrua. 😄

Hønene gir oss ikke bare egg. De er også en viktig del av kretsløpet på gården. Hønsegjødselen blir til næring for jorda, og jorda gir oss igjen grønnsaker og annet vi kan spise.

Det er akkurat denne typen kretsløp vi liker ved livet på småbruket.

Lunnvoll er ikke et ferdig prosjekt. Det er noe vi bygger litt etter litt.

Vi lærer mens vi holder på, prøver oss frem, gjør feil, får ting til – og prøver igjen.

Noen ganger blir grønnsakene akkurat slik vi hadde håpet. Andre ganger blir de slett ikke det.

Men hver sesong lærer vi litt mer.

For oss handler Lunnvoll om mer enn å dyrke grønnsaker og ha høner. Det handler om å skape en hverdag som føles mer meningsfull. Om å være nærmere jorda, naturen og det vi faktisk trenger.

Det handler om å lære gamle kunster, bruke hendene, ta vare på ressursene rundt oss, finne tilbake til noe vi tror vi har mistet litt på veien – og om å være takknemlige for det livet vi lever.

Back to the roots.

Én ting om gangen.

Og hele tiden videre.

Dette er vår definisjon av paradis.

Velkommen til Lunnvoll. 🌱